Konstruksjon
Utformingen av Leica M8 følger de samme linjene som de analoge kameraene i M-serien. For uinnvidde kan Leica M8 se ut som et forvokst kompaktkamera, men folk med fotohistorisk ballast vil vite at Leica M-modellene er de mest klassiske systemkameraer som finnes i dag. Et systemkamera kjennetegnes ved at det har utskiftbare objektiver, ikke om det har speilreflekssøker, slik mange tror.
På sett og vis er M8 en videreføring av den originale UR-Leica som konstruktøren Oscar Barnack hos Ernst Leitz oppfant i 1913. Kameraet var verdens første fotoapparat for 35 mm film og ble satt i produksjon i 1924. Navnet LEICA er en forkortelse for
Leitz
camera. Utskiftbar optikk kom først i 1930, da med Leica skrufatning og i 1954 ble Leica M3 lansert med Leica M bajonettfatning.
Leica M8 innleder en ny epoke gjennom å være det første Leica M digitalkamera. Selve kamerahuset er så godt som identisk til de analoge M6 og M7. Den eneste forskjellen av betydning er at sveiven for tilbakespoling av filmen naturlig nok mangler, at noen betjeningsorganer er litt modifisert og at baksiden har fått en LCD-skjerm og knapper for kontroll av de digitale funksjonene. LCD-skjermen gjør at M8 er en tanke tykkere enn sine analoge søsken.
Da speilrefleksene inntok markedet på 70-tallet, ble Nikon F pressefotografenes drømmekamera. Nikon hadde bygd et stort utstyrsprogram rundt kameraet, bestående av objektiver fra fish-eye til superteler, samt søkere, mattskiver, motorer og mye annet. Utstyret var tungt og mange fotografer valgte i stedet det vesentlig lettere Leica-systemet.
En annen betydelig fordel var at Leicaen var betydelig mer stillegående. Mens Nikon F og andre speilreflekser hadde en klaprende speilmekanisme, var den nesten lydløse lukkeren det eneste som hørtes fra en Leica.
I M8 er tøygardinen i lukkeren erstattet av metallameller og den spennes nå av en motor i stedet for manuelt. Deror er den vesentlig mer støyende enn i f.eks. det analoge M6. Utløseren har behagelig trykkpunkt i to trinn, et for å låse eksponeringen og et for å utløse lukkeren. Jeg har ikke sammenlignet direkte, men jeg mener å huske at utløseren i M6 var enda mykere i avtrykket enn M8.
I våre dager er speilrefleksene blitt vesentlig lettere, takket være nye, lettere materialer, elektronisk styring og moderne optiske løsninger for digital fotografering. Blant annet er kompakte zoomobjektiver et standardvalg for de fleste. For en Leica-entusiast er M8 akkurat så stor/liten som den bør/må være i forhold til en menneskehånd og det var derfor naturlig for Leica å beholde det karakteristiske M-designet for M8.
Det finnes ingen zoomer for Leica M8. En komplett utrustning vil derfor måtte omfatte flere objektiver, så fordelen med lav vekt er ikke like åpenbar som i tidligere tider. Likevel er 590 gram for kamerahus med batteri slett ikke ille, tatt i betraktning at Leica har valgt de mest robuste materialene for M8. Chassiset er støpt i en legering av magnesium, mens topp- og bunndekslene er i svartlakkert eller sølvforkrommet messing. Også de fleste betjeningsorganene er av metall.
Dessuten er de fleste objektivene små og lette, for eksempel veier "standardobjektivet" Elmarit-M 28 mm f/2,8 bare 180 gram. Med "normaltelen" Summicron-M 50 mm f/2 blir totalvekten for kamera og objektiv 871 gram.
Som nevnt er søkeren i M8 av klassisk Leica-design, med lysramme for de ulike brennviddene og en innspeilet avstandsmåler som gir et dobbeltbilde i sentrum når fokus er feil innstilt. Når det innspeilede bildet overlapper perfekt med søkerbildet, er avstanden korrekt. Moderne finesser som autofokus og levende skjermbilde fins ikke, men en erfaren Leica M-bruker vet nøyaktig hvordan avstandsmåleren skal brukes og vil neppe føle det som noe savn.
En speilrefleksbruker derimot, vil sikkert synes det er idiotisk at søkerbildet i M8 ikke samsvarer med objektivets brennvidde. Det kommer av at man ikke ser gjennom objektivet, men gjennom et søkervindu. Dermed blir det også umulig å sjekke skarphetsdybden før man tar bildet.
For å angi utsnittet som de ulike objektivene gir, blir det innspeilet søkerrammer som er tilpasset de respektive brennviddene. Rammene gir ikke en 100% nøyaktig markering av bildeutsnittet, men omkring 95%. Det er det samme som de fleste speilreflekser. Jeg syns imidlertid det kan være vanskelig å se rammene i svak belysning fordi rammene ikke har kunstig belysning, men henter lyset fra omgivelsene foran kameraet.
For bildelagring er M8 tilpasset minnekort av typen SD (Secure Digital) og er også kompatibelt med de nye SDHC med utvidet kapasitet. Kortspalten er plassert i bunnen av kameraet, men for å skifte kort må hele bunndekslet fjernes (en overlevning fra de filmbaserte Leica-ene). Her er også batterikammeret plassert. Personlig syns jeg løsningen er håpløst tungvint, delvis fordi man må legge fra seg dekslet når man skal skifte batteri og kort og delvis fordi man ikke kan skifte batteri og/eller kort mens kameraet står på stativ (teoretisk kan man la dekslet stå igjen på stativet og løfte vekk kameraet, men det er uansett en tungvint løsning og anbefales neppe av Leica).
Leicas geniale festeanordning for nakkeremmen er markedets raskeste og sikreste løsning. Som prikken over i-en har de lagd plastplater over remfestene slik at ikke remmen skal lage slitasjemerker i metallet. Smart! remmen er smalere enn for de fleste speilreflekser, men virker mer enn solid nok.
Bildebrikke og objektiv
M8 har en bildebrikke omtrent som "35 mm halvformat", dvs. 18x27 mm som gir objektivene en bildevinkel som tilsvarer 1,33x forlengelse av brennvidden. En 50 mm "normal" vil med andre ord tilsvare en 66,5 mm tele.
For å sikre optimal utnyttelse av de optiske kvalitetene, utstyrte Leica bildebrikken med et uvanlig tynt IR-filter. Dette har ikke bare gitt positiv effekt. Et magenta fargestikk vil ofte oppstå i mørke syntetiske stoffer fordi kameraet registrerer mer infrarødt lys enn vanlig. For å kompensere for dette fenomenet vil Leica tilby to IR/UV-filtre gratis til alle M8-eiere.
Bildeoppløsningen består av omlag 10 millioner bildepunkter, 3916x2634 i RAW-format (.DNG). Med JPEG vil 10 Mp gi 3936x2630 bildepunkter, alternativt 2952x1972, 1968x1315 eller 1312x876 punkter og alle har to valg for komprimering. Fargerommet kan defineres som sRGB, Adobe RGB og ECI RGB. Videoopptak er ikke mulig med M8, ei heller lydopptak til stillbilder.
M-fatningen gjør M8 kompatibel med nær sagt alle objektiver med Leica M bajonettfatning fra 1954 til i dag. For øyeblikket består utvalget av 17 objektiver med brennvidder fra 16 mm til 135 mm, som med M8 vil tilsvare 21 mm vidvinkel til 180 mm tele. Søkerrammene i kameraet dekker dog bare brennbidder tom 90 mm.
Moderne M-objektiver er utstyrt med en 6-bit kode inngravert i objektivfatningen. Den bruker M8 for å identifisere objektivet som er montert i øyeblikket og optimalisere bildene deretter (primært reduksjon av vignettering). Kameraet og objektivet har derimot ingen elektronisk kommunikasjon og bildets EXIF-informasjon vil derfor bare vise objektivets brennvidde, ikke hvilken blender som ble brukt ved opptaket. For noen kan det være en betydelig ulempe.
Eksponering og hvitbalanse
Tradisjonelt har Leica vært en motstander av å automatisere kamerafunksjoner. M8 er intet unntak, her er ingen helautomatikk, ei heller programmert eksponering. Dog kan eksponeringen styres halvautomatisk med blenderforvalg og automatisk lukkertid. Lysfølsomheten må også stilles manuelt, fra ISO 160 til ISO 2500. Innstillingen må dessuten foretas fra menyen, som jeg syns er en tabbe av Leica.
Prinsippet for lysmåling er høyst uvanlig for et digitalt kamera. Mens nær sagt alle andre digitale kameraer har evaluerende lysmåling som standard og gjerne fire-fem andre målemetoder, har M8 kun sentrumsdominert måling. Det skjer ved at den fremste lukkerlamellen er påført et sølvfarget refleksbelegg og lysmengden som treffer belegget blir målt av en fotocelle. Målingen skjer altså gjennom objektivet (TTL) med den blenderåpningen som er innstilt.
Ved blenderprioritert eksponering vil lukkertiden stilles automatisk og anvises i søkeren. Om både lukkertid og blenderåpning stilles manuelt, vil lysende piler i søkeren markere overeksponering eller undereksponering, eventuelt et punkt når korrekt eksponering er stilt inn. Eksponeringskompensasjon inntil +/- 3EV kan stilles inn i 1/3 verditrinn (også dette kun fra menyen), men automatiske alternative eksponeringer (Bracketing) er ikke mulig.
Når lukkertidshjulet er stilt til "A" vil lukkeren ha elektronisk styrte tider, trinnløst mellom 1/8000 s. og 32 s. Ved manuell innstilling kan lukkertidene stilles fra 1/8000 til 4 s. i halve verditrinn. For lengre lukkertider må man velge B (åpen lukker så lenge utløseren holdes nede). En smart detalj er at om B-innstillingen kombineres med selvutløser får man T-innstilling (lukkeren åpner med første trykk på utløseren og stenger med andre trykk). Normalt vil selvutløseren gi 2 s. eller 12 s. forsinket utløsning av lukkeren.
Lukkertiden for X-synkronisering av blitz er 1/250 s. Kameraet har ingen innebygd blitz, men en standard blitzsko med sokkelkontakter for Leica SF 24D ekstern blitz eller blitzer som er kompatible med Metz SCA System 3000. Ved å avfyre ett eller flere forhåndsblink og måle refleksen fra den lyse lukkerlamellen kan kameraet styre blitzeksponeringen automatisk gjennom å øke/redusere blitzintensiteten. Synkroniseringen kan valgfritt styres av første eller andre lukkergardin (avfyring i det øyeblikket lukkeren har åpnet seg helt eller rett før den skal stenge). Kontakt for blitzsynkronisering med kabel finnes ikke.
En av de få automatiske kontrollene i M8 er for hvitbalansen. Alternativt kan den stilles manuelt til de seks faste, ferdig definerte verdiene for sol, skygge, overskyet, kunstlys, lysrør eller blitz. Manuell låsbar måling av en hvit flate er også mulig, dog finnes bare én lagringsplass. Om en Kelvin fargetemperatur er kjent, kan den stilles inn direkte mellom 2000K og 13100K.
Betjening, brukervennlighet og hurtighet
Fordelen med rask og effektiv betjening som Leica hadde i speilrefleksenes barndom, er forlengst innhentet. Selv de mest erfarne Leica-brukerne må innse at autofokus er raskere enn manuell fokus, nær sagt under alle lysforhold. Bortsett fra det, er det få bruksmessige svakheter ved M8 sammenlignet med et digitalt speilrefleks eller kompaktkamera.
LCD-skjermen på "baklokket" er 2,5" stor (6,35 cm) og har 230.000 bildepunkter. Det gjør den til en av de mest detaljrike på markedet. Selv om den mangler antirefleks belegg er den godt lesbar under nær sagt alle lysforhold og lysintensiteten kan justeres i fem nivåtrinn. På toppen av kameraet er det et knøttlite LCD informasjonpanel som viser telleverk og batteristatus. Panelet har ikke belysning og kan derfor være umulig å avlese i svak belysning.
Menyene er lettfattelige selv om de mangler valg for skandinaviske språk. Skriften er stor og tydelig og har god kontrast. I hovedsak styrer man alle innstillinger for eksponeringen fysisk på kameraet, med unntak av ISO-verdien. Den må stilles fra menyen, riktignok en "hurtigmeny", men allikevel. Leica bør ta en prat med Canon med tanke på å kjøpe ISO-rattet fra PowerShot G7, for det er
slik det burde vært gjort. Fysisk valg av eksponeringskompensasjon, uten å måtte gå veien om menyen, hadde jeg også foretrukket.
Når det er sagt, skal Leica ha ros for sitt fremragende innstillingshjul på baksiden, plassert i ring rundt de fire piltastene for navigasjon i bilder og menyer.
Generelt syns jeg M8 responderer relativt kjapt, selv om konkurrentene i visse sammenhenger er betydelig raskere. Strømbryteren foran utløseren er komfortabelt plassert og har tydelige klikkstopp. Ett klikk gir enkeltbilder, to klikk gir serieopptak og tre klikk gir selvutløser. Kameraet trenger omlag 1,5 s. på oppstarten, som er unormalt langsomt for et moderne systemkamera, men som betyr lite i praksis. Når fokuseringen er unnagjort, utløser lukkeren momentant. Hvor lang tid fokuseringen tar, avhenger naturligvis av hvor kjapt fotografen arbeider.
Ved serieopptak har Leica M8 et imponerende bufferminne, som gir inntil 11 bilder i serien, gjerne RAW+JPEG (Leica definerer 10 bilder, men med det raskeste minnekortet vårt fikk vi 11 bilder). Hastigheten er oppgitt til "ca. 2 bilder i sekundet". Gjentatte forsøk ga maksimalt 1,93 b/s med vårt testkamera.
Dessverre er M8 "ubrukelig" med JPEG. Derfor er det lagringstiden for RAW som er av interesse. Det tar ca. 3,3 s, mens JPEG Fine trenger 4,3 s. Med kombinasjonen RAW+JPEG bruker M8 ganske nøyaktig sju sekunder. Etter en full bildeserie brukte M8 hele 52 sekunder på å overføre alle bildene fra bufferminnet til minnekortet. Alle lagringstidene er altfor lange etter moderne standarder.
Spesialiteter
En riktig karakteristikk er vel at "spesialiteten" ved Leica M8 er at det ikke har noen "spesialiteter". Både fysikk og utrustning er så grunnleggende som det går an. M8 er ribbet for alt som smaker av unødig krimskrams og er lagd for å være et verktøy for kresne (og krevende) fotografer som ikke ønsker å kaste bort tiden på innviklede og ofte unødvendige ekstrafinesser. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at kundekretsen ville blitt betydelig større om Leica hadde valgt en mer moderne konstruksjon, men samtidig hadde de støtt fra seg sine trofaste tilhengere, så beslutningen var kanskje enkel allikevel?
I likhet med andre digitale kameraer har også M8 flere kontroller som gjelder visningen på LCD-skjermen. Det gjelder skjermens lysintensitet, hvor lenge bildet skal vise etter opptak, om histogram skal vises og om det skal vise luminans eller RGB, eventuelt med markering av overeksponerte områder. Automatisk strømbryter finnes også, likeledes er det en funksjon for å holde lukkeren åpen under rensing av bildebrikken (kameraet har ingen automatisk sensorrens).
Når jeg hevder at Leica M8 har en bildekvalitet som knapt noe annet kamera kan oppvise maken til, forutsetter jeg at fotografen holder seg til RAW. Den interne bildebehandlingen for JPEG er jeg slett ikke imponert over. Derfor anser jeg det som nærmest bortkastet at kameraet har justerbare parametere for skarphet, kontrast og fargemetning, samt andre valg som utelukkende har betydning for JPEG.
Hvis kameraet er stilt til øyeblikkelig bildevisning etter opptak, vises det tilnærmet øyeblikkelig, først i piksellert lavoppløsning, etter omlag et sekund i full oppløsning. Man må imidlertid vente til bildet er lagret før man kan hente det opp med avspillingsknappen, ellers kommer det nest siste bildet opp.
Ved avspilling kan man velge å se fire eller ni indeksbilder, fullt bilde med eller uten histogram og opptaksdata, samt forstørre bildet opptil 100%, altså at én piksel på LCD-skjermen viser én piksel i bildet. Det er også mulig å bla fra ett bilde til det neste med forstørret visning.
Strømkilden i M8 er en oppladbar litium-ion batteripakke med 1900 mAh kapasitet ved 3,7V. Det skal rekke til 400 bilder med standard CIPA testprosedyre. Jeg fikk 220 bilder, men var ikke spesielt påpasselig med å slå kameraet av når jeg ikke brukte det. Selve batteripakken er kompakt, men laderen er et digert monster som er nesten like stort som kameraet. Jeg lurer på hva designeren har tenkt på, siden Leica M8 primært er ment å være et kompakt systemkamera for reportasjefotografer.
Valuta for pengene
Om 37.000 er en akseptabel pris for et kamera som ikke utmerker på andre måter enn bildekvaliteten, er høyst subjektivt. En pasjonert Leica-elsker vil nok grave ekstra dypt i lommeboken for å skaffe seg et, men personlig er mitt forhold til Leica såpass avslepet at det aldri ville blitt vurdert engang.
Om kameraet er dyrt, må man også huske at Leicas objektiver heller ikke akkurat har Nille-priser. Har man først investert i et Leica kamerahus, er det en selvfølge at man også kjøper original Leica optikk til det. Utvalget av optikk er imidlertid forholdsvis beskjedent og zoomer fins ikke, men Leica har utviklet en Tri-Elmar-M med de tre faste brennviddene 16-18-21 mm (tilsv. 21-24-28 mm). Tidligere fantes også en Tri-Elmar-M 28-35-50 mm (tilsv. 21-45-65 mm), men den er ikke lenger oppført på Leicas objektivoversikt.
Foruten originale Leica-objektiver fins det også noen få M-objektiver fra Zeiss og Voigtländer/Cosina, samt adapter for bruk av optikk med Leica skrufatning.
Leica M8 leveres med to programmer, Leica Digital Capture 1.0 for å fjernstyre kameraet fra en PC/Mac og PhaseOne Capture One LE for å optimalisere RAW-filene. Det trengs virkelig, for JPEG-filene er langt dårligere enn hva man kan forlange av et kamera i denne prisklassen. RAW (.DNG)-filene blir derimot eksemplariske om de behandles riktig i Capture One eller Adobe Camera Raw plug-in for Photoshop.
Alt i alt syns jeg ikke Leica M8 er verdt pengene. Den som allikevel vil gjøre en handel bør være fullstendig klar over at Leica M8 er for folk som vet hva de skal ha. Er du en fotoamatør, bør du ha store ambisjoner, en god porsjon ferdighet i digital bildebehandling og en klokketro på din fotografiske framtid, om investeringen i en Leica M8 skal ha noen mening.
Utskriftsvennlig versjon
