• Førsteklasses byggekvalitet av de beste materialer
• Fremragende hådverksmessig utførelse
• Tilpasset Leica M objektiver av topp kvalitet
• Kompakte og lette objektiver
• Brukervennlig konstruksjon for erfarne
• Stor og klar LCD-skjerm med høy oppløsning
• Markedets beste festeanordning for nakkeremmen

• Relativt stort og tungt kamera
• Søkerens synsfelt er ikke tilpasset brennvidden
• Lysrammene er vanskelig å se i svak belysning
• Mangler de fleste moderne automatiske funksjoner
• Begrenset utvalg av optikk
• Tungvint bunndeksel for bytte av batteri/minnekort
• Mangler videoutgang og kontakt for nettadapter
• Innebygd blitz mangler
• Kontakt for kabelsynkronisering av blitz finnes ikke

Før de japanske produsentene erobret kameramarkedet mot slutten av 60-tallet, var det tyskerne som dominerte. Zeiss Ikon, Rollei, Voigtländer, Contax og naturligvis Leica var ledende kameramerker for den kvalitetsbevisste fotograf på den tiden. I dag er det bare Leica som fortsatt produserer kameraer i Tyskland, alle de andre har enten stengt dørene eller setter sitt navn på mer eller mindre tilfeldige produker fra Kina og dalstrøka utenfor.

Liksom klokkemerket Rolex har Leica overlevd på grunn av sitt fenomenale renommé for høy mekanisk og optisk kvalitet, pluss en status som overgår alle japanske merker. Leica M8 er det eneste digitalkamera som kan sies å videreføre den tradisjonsrike byggekvaliteten som kjennetegner kameraproduksjonen før plastalderen. Leica M8 er bygd av solide metaller og det er strengt tatt bare den digitale delen som avslører at kameraet også inneholder moderne teknologi.

Selv syns jeg Leica går for langt i sin iver etter å forfekte fortidens overlegenhet. Vi lever tross alt i 2007 og jeg ser få grunner til å gi avkall på etablerte teknologier, som autofokus og programmert automatikk, bare fordi slikt ikke fantes i 1954. Jeg tviler også på verdien av "evigvarende" byggekvalitet når vi vet at digital bildeteknologi fortsatt bare er på barnestadiet. Parallellen til analoge kameraer, der man kan oppgradere bildekvaliteten med nye og bedre filmer, er ikke tilstede i et digitalkamera. En ekte entusiast ser ikke at Leica M8, mekanisk sett, er høpløst gammeldags allerede ved introduksjonen, så da spiller det kanskje ingen rolle om også den digitale delen blir antikk om noen år?

• 10 Mp CCD bildebrikke i 18x27 mm størrelse (1,33x forlengelse)
• Lysfølsomheter fra ISO 160 til ISO 2500
• Lukkertider fra 1/8000 s. til 32 s., pluss "B" og "T"
• RAW (.DNG), JPEG og RAW+JPEG, fire oppløsninger og to JPEG-kvaliteter
• 10 seriebilder i RAW, JPEG eller RAW+JPEG med ca. 2 bps
• sRGB, ECI RGB og Adobe RGB fargerom
• Kjent fargetemperatur i Kelvin kan stilles inn
• Markering av høylys ved etterkontroll og avspilling
• 100% (1:1) bildeforstørrelse mulig
• Mulig å bla i bilder med forstørret visning
• Individuell justering av parametere for bildebehandling
• Blitzsko med sokkelkontakter for tilpassede blitzer
• Blitzsynkronisering opp til 1/250 s. på 1. eller 2. gardin
• USB 2.0 High Speed grensesnitt

• Mangler autofokus og programmert eksponering
• Kun sentrumsdominert lysmåling
• Støvfilter foran bildebrikken finnes ikke
• Alternative eksponeringer er ikke mulig
• Kun ett lagringsminne for manuell hvitbalanse
• Intervallopptak er ikke mulig
• Ikke levende skjermbilde ved opptak
• Lyd eller tekst kan ikke legges til bilde
• Ingen tilpasning til direkte utskrift

Leica M8 er en digital utgave av analoge M-modeller og kan derfor bruke nær sagt alle M-objektiver som er produsert siden 1954. Kompatibilitet bakover er viktig, men jeg syns Leica har strukket strikken vel langt. Ved å unnlate å oppgradere optikken med automatisk blender og autofokus setter de begrensninger som vil avskrekke mange yngre fotografer. Automatikk er et skjellsord i enkelte kretser, men for fotografer flest er det bildet som betyr noe, ikke hvordan kameraet arbeider.

Listen over M8's mekaniske og fysiske egenskaper og finesser blir derfor kort. Utskiftbar optikk, målsøker med avstandsmåler og automatisk tilpasning av rysrammene er liksom ikke så mye å slå i bordet med. Om vi derimot vender blikket fra kameraets fysiske attributter til de digitale, hever M8 seg betydelig, men imponerer ikke. Sett i lys av hva konkurrentene tilbyr er 10 Mp bildeoppløsning, RAW (.DNG) og JPEG i fire oppløsninger og to kvaliteter, 10 bilders bufferminne og serieopptak med 2 b/s, 16-bit digital konvertering, tre fargerom og fire brukerprofiler, mer å betrakte som standard, enn unikt.

Faktisk har jeg ikke funnet én eneste unik "finesse" i M8. Kameraet er ment å være et optimalt fotografisk verktøy, med de funksjoner og egenskaper som kreves for oppgaven, hverken mer eller mindre. Sett i denne sammenheng er M8 det ideelle kamera for dem som liker Leica-konseptet og som kan unnvære moderne finesser.

• Tradisjonell Leica-ergonomi i videste forstand
• Relativt kompakt størrelse og lav vekt
• Stor og klar målsøker for erfarne brukere
• Detaljert bildeinformasjon ved etterkontroll og avspilling
• Stor og klar LCD-skjerm med høy oppløsning
• Fremragende kontrollratt for menyer og bildevisning
• Kontrastrik skrift og intuitiv navigasjon i menyene

• Problematisk fokusering for uerfarne
• Kun lysrammer angir objektivets bildevinkel
• Søkerrammene viser ikke nøyaktig bildeutsnitt
• ISO og eksponeringskompensasjon kun fra meny
• Bunndekslet må fjernes for bytte av batteri/minnekort

M8 er bygd på tradisjon og enhver dreven Leica-bruker vil øyeblikkelig kjenne igjen kameraets ergonomi, den forholdsvis kompakte formen, den kjente og kjære målsøkeren og den eksemplariske avstandsmåleren. Knapt noe annet kameramerke har en så trofast tilhengerskare som Leica. Å trekke denne konservatismen så langt som Leica har gjort, syns jeg er synd. Jeg er for eksempel dypt uenig i løsningen med løst bunndeksel, bare fordi de filmbaserte M-modellene har det. Å skifte minnekort og batteri behøver da ikke være like tungvint som å skifte film!

Jeg begriper heller ikke hvordan Leicas ingeniører kunne unnlate å lage eksterne kontroller av ISO-verdien og eksponeringskompensasjon. Dette er to av de viktigste kontrollene i et profesjonelt kamera og jeg anser det som utilgivelig at man skal måtte bla i menyer for å foreta disse innstillingene.

Det eneste nye, selv for erfarne Leica-fotografer, er den digitale delen. Her hadde Leica minimal erfaring å bygge videre på, men jeg antar at deres samarbeidspartner Panasonic har vært en nyttig støttespiller. Uansett har Leica løst oppgaven meget bra. Den 2,5" store LCD-skjermen er førsteklasses. Selv om den mangler antirefleks belegg er det lett å navigere i menyer og etterkontrollere bilder, om ikke i direkte solskinn, så i hvert fall i skyggen av ens egen kropp. Betjeningsorganene er godt plassert og jeg vil spesielt fremheve det særdeles praktiske og brukervennlige rattet rundt piltastene.

Totalt sett blir dommen at brukervennligheten er sterkt skadelidende under den manglende moderniseringen av M-systemet i årenes løp. De færreste under 40 har erfart hvordan det er å bruke en målsøker og manuell fokus, og jeg kan ikke forstå annet enn at rekrutteringen derfor må være et tankekors for Leicas framtid.

• Tilnærmet momentan utløserrespons
• Ca. 10 bilders bufferminne ved serieopptak
• Hurtig bildevisning og forstørrelse ved avspilling
• USB 2.0 High-Speed grensesnitt

• Fokuseringstiden avhenger av fotografen
• Relativt treg oppstart sammenlignet med konkurrentene
• Knapt 2 b/s ved serieopptak
• Forholdsvis langsom bildelagring

Leica M8 er et profesjonelt kamera som i første rekke er beregnet på fotojournalister, reportasje, mote og allsidig fotografering. En fotograf som først og fremst jobber med sport eller andre oppgaver der hurtighet er avgjørende, vil neppe velge en Leica M8. Ikke bare vil manuell fokusering være en avgjørende ulempe, men også kameraets generelle hastighet vil være for tregt.

Oppstartstiden er omlag 1,5 sekund. For de fleste vil det være raskt nok, siden det er omtrent den tiden det tar å heve kameraet til øyet og finne motivet. Om du allerede har gjort det og fokusert ferdig, kan halvannet sekund føles som en evighet i et kritisk øyeblikk. Derimot er utløserresponsen upåklagelig.

Egenskapene ved serieopptak vil heller ikke tilfredsstille en sportsfotograf, men for vanlig fotografering vil to bilder i sekundet og 10 bilders buffer som regel være tilstrekkelig. Derimot syns jeg Leica M8 bruker urimelig lang tid på bildelagringen, særlig for å lagre et fullt bufferminne. At bildekontrollen bare viser et lavoppløst bilde det første sekundet, vil for mange være en svakhet. For nedlasting via kabel er M8 tilpasset det raskeste grensesnittet for USB, nemlig USB 2.0 High Speed.

• Eksemplariske optiske ytelser fra Leica M-optikk
• Høyt kontrastomfang og lav bildestøy ved alle lysfølsomheter
• Fargestøyen er særdeles godt korrigert
• Markedets beste 10 Mp bildekvalitet med RAW (.DNG)

• Skuffende intern prosessering til JPEG
• Relativt har JPEG-komprimering, også i Fine
• For "tam" kontrast og fargemetning med JPEG
• Lysmåleren kan lett gi kraftig feileksponering
• Den automatiske hvitbalansen er ustabil og upresis

Selve fundamentet for høy bildekvalitet er at optikken holder høyest mulig kvalitet og at bildebrikken fullt ut klarer å gjengi objektivets ytelser. Disse to faktorene er avgjørende for bildekvaliteten. I tillegg kommer naturligvis at oppløsningen må være høy nok til formålet med bildet, at eksponeringen må være tilnærmet korrekt, at prosessoren i kameraet klarer å analysere og digitalisere bildeinformasjonen på en skikkelig måte og at filformatet ivaretar bildets karakteristikk. I bunn og grunn vil ethvert svakt ledd i denne kjeden medføre at detaljer, farger og kontraster ikke blir optimalt definert.

Etter min bedømmelse er kjeden i Leica M8 markedets beste for 10 Mp oppløsning. Enorm oppløsningsevne og høy optisk skarphet, imponerende lav bildestøy selv ved høye lysfølsomheter og stort kontrastomfang setter Leica M8 øverst på pallen når det gjelder bildekvalitet. Dessuten er DNG-formatet høyst kapabelt til å formidle bildeinformasjon og er i tillegg universalt for bruk i de fleste aktuelle programmer for bildebehandling.

For at kvalitetene som er nevnt ovenfor ikke skal forringes, må bildene etterbehandles med kyndighet. Hvis denne jobben ikke gjøres perfekt, hjelper det lite med et perfekt utgangspunkt. Den late fotograf, som tror at JPEG er den store lykken fordi de gir ferdig optimaliserte bilder, bør definitivt ikke velge Leica M8. Det finnes rimelige kompaktkameraer som tar bedre JPEG-bilder enn Leica M8.

Bilder som er førsteklasses i RAW kan bli bortimot ugjenkjennelige i JPEG. Ineffektiv prosessering gir ofte tap av detaljer både i høylys og skygge, farger som er "way off" og uforklarlige artifakter. Forholdsvis hard komprimering bidrar også til de nokså middelmådige JPEG-resultatene. Siden JPEG skal være "ferdige" bilder for bruk, syns jeg også Leica har valgt for svak fargemetning og kontrast som standard innstilling. Enda verre er det at den automatiske kontrollen av hvitbalansen er ustabil og kan gi tilfeldige utslag (se bl.a. testbildet av ISO-støy fra kjøpesenteret). Til sist krever den sentrumsdominerte lysmåleren at fotografen kjenner dens karakteristikk, ellers kan eksponeringen lett avvike et par EV-trinn, spesielt med lyse hovedmotiver.

I mine øyne avslører Leica at de slett ikke mestrer den digitale tidsalder like godt som den analoge.Om du ikke føler deg kompetent til å bearbeide og optimalisere bildene selv, eller av andre grunner foretrekker å bruke JPEG, skal du holde deg langt unna Leica M8.

• Eksemplarisk nakkerem med trygt feste
• Universal lader for ulike stikkontakter
• PhaseOne programvare for RAW-konvertering
• Leica program for kamerastyring fra PC
• Kabel for batterilading i bil eller båt

• Minnekort er ikke inkludert i forpakningen
• Utilgivelig klumpete og stor lader

Når man legger bortimot 40 tusen på bordet for et kamerahus, pluss 10 tusen for et objektiv, må det være lov å forvente en utstyrspakke som står i stil til prisen. På sett og vis må man si at Leica oppfyller sine forpliktelser rimelig bra. Du får riktignok ikke noe minnekort med kameraet, men det gjør du heller ikke med konkurrerende kameraer i samme prisklasse.

Det følger også med bare én batteripakke, men det er også vanlig. Den vedlagte laderen har tre adapterstøpsler som gjør det mulig å bruke den hvor som helst i verden. Det er jo bra, siden Leica M8 er et kamera for reportasjefotografer. Men, hvorfor i huleste må den være så klumpete og diger? Den er jo like stor som kamerahuset! Vårt testkamera ble levert med kabel for lading fra et lighteruttak i bil, men den står ikke nevnt som standard utstyr i bruksanvisningen.

På den positive siden vil jeg framheve Leicas unike og fremragende løsning for å feste nakkeremmen til kameraet. Systemet er raskt og gir en overlegen trygghet. Selve remmen er nokså smal, men virker solid og har en bredere gummipute som hindrer at kameraet glir av skulderen.

Positivt er det også at Leica har gått i allianse med PhaseOne for å kunne levere et av verdens beste programmer for RAW-konvertering. Skåret i gleden er at det bare er en LE-versjon. På den annen side er DNG-formatet så universalt at det også kan bearbeides direkte i Adobe Photoshop med en oppdatert versjon av "plug-in"-programmet Adobe Camera Raw (gratis for registrerte brukere av Adobe Photoshop). Leica Digital Capture for å fjernstyre kameraet er vel derimot ikke så interessant for en potensiell Leica M8-eier, vil jeg tro.

• Eksepsjonelt høy byggekvalitet
• Fremragende bildekvalitet for etterbehandling

• Meget høy prisklasse
• Umoderne manuell kamerabetjening
• Ikke egnet for øyeblikkelig bruk av bildene

Uansett hva jeg skriver her, vil det bli oppfattet som riktig av noen og feil av andre. Min personlige mening er at bortimot 50.000 kroner for et kamera og objektiv er fryktelig mange penger. Jeg vil rett og slett kalle det dyrt, sett i relasjon til hvilke andre kameraer man kan få for det beløpet. Selv en ambisiøs fotograf skal være temmelig opptatt av optimal bildekvalitet for å forsvare en slik investering.

Skulle en reinspikka amatør falle for fristelsen til å investere i en Leica M8, må han enten være stinn av gryn eller ha et sykelig forhold til status. Leica M8 er et førsteklasses kamera for den kyndige, men om man ikke er en habil fotograf som i tillegg er kompetent til å etterbehandle RAW-bilder, vil det lureste være å vente med investeringen inntil man har lært seg faget.