Lumix L10 er tilpasset standarden Four Thirds, som har en bildebrikke som er betydelig mindre enn andre digitale speilreflekser. I utgangspunktet skulle det tilsi mer bidestøy. Canon EOS 40D er et naturlig kamera å sammenligne med, og da viser våre målinger med DxO Analyzer at L10 leverer en smule dårligere signal/støy-forhold ved lave ISO-verdier, men bedre ved de høyere lysfølsomhetene.

Dynamikken er også litt dårligere. Derimot er det vesentlig mindre fargestøy i L10 og korstørrelsen er mindre ved alle ISO-verdier (ved utskrift i samme format fra de to kameraene). Det visuelle inntrykket vil være så marginalt forskjellig at de to kameraene knapt kan skilles ved analyse av ordinære motiver.

Testresultatene er oppnådd med DxO Analyzer

Leica D Vario-Elmar 14-50 mm f/3,8-5,6 gir en bildevinkel som ved 35 mm format tilsvarer 28-100 mm. Ved full vidvinkel gir objektivet en linjefortegning som er relativt normal for brennvidden, mens det ved tele er tilnærmet 100% rettegnende. Vignetteringen er derimot noe kraftigere enn forventet, dog ikke verre enn for sammenlignbare objektiver.

Feilbrytning av farger er et problem som i første rekke rammer billige objektiver. At Leica-zoomen på L10 holder en helt annen klasse, viser nettopp testen av denne egenskapen. Resultatene er intet mindre enn imponerende! Grafen viser sammenlignbare verdier, omregnet til en 20x30 cm utskrift.

MTF er en måleenhet for oppløsningsevne, dvs hvor små detaljer et objektiv er i stand til å definere. Målingene viser at Leica-zoomen til L10 har langt høyere oppløsningsevne enn "standard"-zoomer fra andre produsenter. Likevel viser "Blur"-målingene fra JPEG-opptak at bildeskarpheten ikke er bedre. Grunnen er at kameraet slører bildene som en del av støyreduksjonen. Med opptak i RAW vil derimot L10 og Leica-zoomen oppvise bilder som er fullt på høyde med profesjonelle, kostbare objektiver fra andre produsenter.

Det virker som om Panasonic har fokusert på å redusere bildestøy for å få gode tester. Dessverre går det ut over objektivets og bildebrikkens optimale ytelser. Dette er en av grunnene til at jeg personlig mener at altfor mange kameratester vektlegger bildestøy i for stor grad.

Tallverdiene og illustrasjonene nedenfor er sløring målt i antall piksler og er derfor kun sammenlignbare med andre brikker i samme størrelse (Four Thirds) og med samme oppløsning (10 Mp). Grafen ovenfor viser slør relatert til en 20x30 cm utskrift og kan derfor sammenlignes med ethvert annet kamera, uansett brikkestørrelse og oppløsning.

Med en nærgrense på 29 cm kan man ikke si at Leica D Vario-Elmar 14-50 mm f/3,8-5,6 har makroegenskaper. Men, siden nærgrensen er lik for alle brennvidder gir den et absulutt godkjent resultat ved full tele. Objektivets ekstremt rette linjetegning ved tele øker det gode inntrykket og 10 Mp gir bra oppløsning for eventuell beskjæring.

Prosedyre for test av fokusnøyaktighet er under utarbeidelse

Tidligere har vi benyttet et Gretag Macbeth DC fargekart for testing av fargenøyaktighet. Den nye versjonen av DxO Analyzer har imidlertid en egen måling for fargefølsomhet (Color Sensitivity) og fargenøyaktighet (Color Fidelity). For framtiden vil vi kun benytte DxO-målingene da de er mer presise.

Bildebrikken i Lumix L10 har meget høy og presis fargefølsomhet og prosessoren leverer nøyaktige farger, dog ikke like presise som enkelte konkurrenter. Etter korreksjon for eksponering og hvitbalanse viser måleresultatene med DxO Analyzer at avviket mellom originalens farger og gjengitte farger like under 8%, som DxO anser som grensen for akseptabel nøyaktighet.

Knapt noe annet kamera på markedet gir en så nøytral automatisk hvitbalanse i kunstig belysning, som Lumix L10 (testbildet er tatt med halogenlys). Mens andre produsenter velger å legge hvitbalansen mot rødgult for å gi innebilder den lune, varme stemningen folk flest foretrekker, har Panasonic valgt å holde seg til det nøytrale. Derfor bør man ubetinget velge manuell hvitbalanse om man vil ha stemningsfulle innebilder uten blitz.

Den manuelt målte hvitbalansen er tilnærmet helt presis.

Lysmåleren i L10 er av samme type som den Olympus bruker i sine kameraer. Ved evaluerende lysmåling vil den i de aller fleste tilfellene gi en godt avpasset eksponering for å prioritere de viktigste områdene i bildet. Imidlertid skal man være på vakt om man fotograferer med JPEG, for prosessoren optimaliserer ikke nødvendigvis bildene slik du ønsker. Se bildet av den gamle sveitservillaen i bildegalleriet. Her vil reflekser av solen i vinduene føre til at hele veggen blir hvit, uten tegning. Når samme bilde er tatt i RAW ser man at bildet er perfekt eksponert, med god tegning av høylysene, men prosesseringen i kameraet overser disse områdene.

I motlys gir den evaluerende lysmåleren en fin balanse mellom skyggepartiene og høylyset (statuen), og også lyse hovedmotiver (båtene) vil normalt gi tegning også i høylysene.

I svak belysning med kraftige lyspunkter har L10 en tendens til å legge for stor vekt på lyspunktene, slik at den totale eksponeringen blir for mørk.

Selv om den innebygde blitzen løfter seg hele 90 mm over objektivets sentrum, klarer den ikke å hindre at objektivet kaster skygge i forgrunnen. Blitzspredningen er heller ikke tilstrekkelig til dekke bildevinkelen fullt ut ved vidvinkel. Avviket er omtrent som normalt. Illustrasjonene viser måling foretatt med DxO Analyzer.

Lumix L10 har et rikt utvalg av ferdig programmerte parametere for såkalte "Film"-modi. Samtlige fargevalg kan defineres med +/-2 trinn for kontrast, skarphet og fargemetning. I tillegg kan man justere støyreduksjonen for hver av modiene, hvilket er et stort pluss. For de tre svarthvitt-valgene er det naturlg nok ingen justering av fargemetning. Dessverre er justeringstrinnene for få, og mange vil nok synes at L10 leverer for lav skarphet og for duse farger for direkte utskrift. RAW gir utvilsomt det beste utgangspunktet for optimal kontroll.